Reiseliv og lokalsamfunn

Et av de viktigste kjennetegn ved reiselivet er at det tar i bruk hele landet og har innvirkning på menneskers liv og lokalsamfunn; i by og bygd, fra kyst til fjell. Reiselivet opererer på tvers av mange ulike næringer og med mange berøringspunkt både for forvaltning og innbygger. Næringen er arbeidsintensiv og handler om meningsfulle møter mellom vertskap og gjest. Ved god forvaltning og styring har næringen potensiale til å skape store ringvirkninger økonomisk og samfunnsmessig så som inntekter, arbeidsplasser, bosetting og bolyst. Tilreisende sørger for et større markedsgrunnlag som gjør det mulig å utvikle produkter og tjenester til både lokalbefolkningen og de besøkende.

Samtidig tar reiselivet i bruk arealer til hyttebygging, veier, ski/sykkelanlegg, friluftsområder og baserer sine produkter i stor grad på bruk av fellesgoder som natur- og kulturressurser. Økende press på disse ressursene kan føre til utarming av lokalsamfunnet og gi seg utslag i kødannelser, forsøpling, slitasje, redningsaksjoner og tap av naturmangfold. Dette igjen er med på å redusere et steds attraktivitet.

Reiseliv kan styrke verdiskapingen over hele landet, såfremt det legges til rette for at besøkende håndteres til det beste for lokalsamfunnet. Det finnes en tålegrense for natur, kultur, infrastruktur og befolkning. Målsettingen er at reiselivet skal styrke, og ikke utarme disse tålegrensene. På den måten kan reiselivet bidra spesielt til FNs bærekraftmål 11: Bærekraftige byer og lokalsamfunn som handler om å gjøre byer og lokalsamfunn inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige.

Dersom reiselivet skal kunne bidra til å skape bærekraftige byer og lokalsamfunn, er det nødvendig med en sterkere samhandling mellom ulike aktører og å styrke håndteringsevnen, slik den er omtalt i kunnskapsgrunnlaget «Håndteringsevne». Det er også nødvendig å finne en mer robust finansiering av fellesgoder, se kunnskapsgrunnlaget «Finansiering av fellesgoder av relevans for reiselivet».

Et sentralt tema innen reiseliv, som også kom frem i flere av innspillene til nasjonal reiselivsstrategi, er at reiselivsutvikling og stedsutvikling er to sider av samme sak - og bør også behandles deretter.  Stedsutvikling handler om tilrettelegging og fysisk utforming av lokalsamfunnet, der kvalitet, nærhet og tilgjengelighet er viktig. Samme prinsipp gjelder ved utvikling av et reisemål, men her inkluderes også besøkende som målgruppe.

Hva er suksessfaktoren for å gjøre et lokalsamfunn/reisemål attraktivt, som skaper arbeidsplasser, aktivitet og bolyst?  Attraktivitetsmodellen, utviklet av Telemarksforskning^₁, viser at et steds attraktivitet påvirkes både av strukturelle betingelser, det vil si forhold som stedet har liten mulighet til selv å påvirke, og forhold som stedet faktisk kan påvirke. Steder med positiv attraktivitet har større vekst enn hva de strukturelle betingelsene skulle tilsi. De har skapt en tiltrekningskraft for næringsliv, besøkende og bosetting basert på sitt omdømme, tilgang til boliger og arealer, samt stedlige goder og identitet. Kommunen kan ikke skape attraktivitet alene. Attraktivitet skapes i samspill mellom kommune, næringsliv, frivillig sektor og andre. Kommunen må altså involvere næringsliv, frivillige organisasjoner og innbyggere for å få til gode prosesser. Her kan reiselivet spille en sentral rolle for å øke et steds attraktivitet. Reiselivet bør derfor også sterkere inn i lokale planprosesser.

For byer henger attraktiviteten sammen med levende bymiljøer, transportløsninger og høy livskvalitet. Noen kjennetegn på en utviklingskultur som skaper en attraktiv kommune er; tillit mellom aktører, samspill mellom kommune og næringsliv og frivillig sektor, stedlig kultur, og kommunens evne til å være katalysator og mobilisere aktørene i lokalsamfunnet².

Internasjonale trender viser at reiselivsnæringen vokser raskest i de store byene. Fra å være rene innfallsporter til resten av landet og mellomstasjoner på reisen baserer byturismen seg på urbane attraksjoner og kvaliteter. Byene har generelt en infrastruktur som er dimensjonert for et større antall brukere, og reiselivet kan i stor grad drive helårsvirksomhet. De store byene Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø kan på grunn av større kapasitet være vertskap for det attraktive møte- og kongressmarkedet.

På oppdrag fra NHO Reiseliv analyserte Menon Economics³ ni av Norges største byer og reiselivsdestinasjoner. I rapporten går det frem at reiselivets verdiskaping⁴ og ringvirkninger i de utvalgte reisemålene 2018 er betydelig:

• Reiselivets samlede verdiskaping for reisemålene i utvalget beløp seg til 85 milliarder kroner. I Norge totalt var den på 186 milliarder samme år.  
• I Trysil har omstillingen av næringslivet fra skogsdrift til reiseliv vært vellykket. SSBs befolkningsstatistikk viser at pilene igjen peker oppover fra 2017 etter en jevn befolkningsnedgang i perioden 2000 – 2016⁵.  Et målrettet arbeid over tid for å utvide sesongen gjør at Trysil nå på vei mot en tilnærmet helårs reiselivsnæring som i 2018 bidro med 450 millioner kroner i lokal verdiskaping.
• Oslo er Norges største reisemål og tilreisende la igjen 12 milliarder kroner i byen.
• I Bergen var konsumet på 5,6 milliarder, hvorav 1 milliard tilfalt handelsstanden og andre næringer utenom kjernenæringen. Totalt bidrar reiselivet direkte og indirekte til 7.300 arbeidsplasser i Bergen.

Reiselivsnæringens funksjon som markedsfører er ypperlig for å vise frem norsk arkitektur, teknologi og lokalsamfunn. God arkitektur er et universelt språk som kan forstås og oppleves på tvers av landegrensene. Gjennom kombinasjonen av særegen arkitektur, spektakulær natur og kvalitet har Norge de senere årene gjort seg bemerket internasjonalt som en pioner på bærekraftige løsninger, for eksempel:

• Under, verdens største undervannsrestaurant, som åpnet i 2019 utenfor Lindesnes. Restauranten tiltrekker seg nye kundesegmenter til Sørlandet og bidrar til aktivitet også utenom sommerhalvåret.⁶ 
• Prosjektet Bygda 2.0 i Åfjord kommune i Trøndelag er et godt eksempel på hvordan reiselivet, i samspill med lokalsamfunnet, kan bidra til å løse noen av samfunnsutfordringene og bidra til stedsutvikling ⁷

Norsk reiseliv er i stor grad basert på opplevelser i naturen, der fjellene våre, geologien og menneskenes bruk av landskapet gjør naturen i Norge svært variert. Det er store forskjeller i landskap, naturtyper, plante- og dyreliv mellom de ulike delene av landet. En så stor variasjon over korte avstander, er sjelden – både i nordisk og i global sammenheng. I Norge er naturen relativt intakt i høyereliggende områder og i de nordlige områdene, mens det i lavlandet i Sør-Norge er mer påvirket av menneskelig aktivitet. I dag er i underkant av 11,5 prosent av Norges areal villmarkspreget, en reduksjon på nesten 6 prosent i løpet av 30 år^8.

Naturen og friluftslivet er et viktig grunnlag både for reiselivet og for lokalsamfunnsutvikling. Mange distriktskommuner har et næringsliv som er sterkt fundert på natur- og utmarksressurser. Det er potensial for å utnytte de rike naturressursene som ligger i utmark til ulike former for verdiskaping bedre enn i dag. Vekst i reiseliv og økt bruk av fritidsboliger gir grunnlag for lokal vekst og arbeidsplasser, med utvikling av infrastruktur og tjenestetilbud som også er til nytte for fastboende.

En konsekvens av denne veksten er også økt utbygging, transport, ferdsel og slitasje i natur- og friluftsområder. Teknologi, menneskeskapte klimaendringer, befolkningsvekst og stigende forbruk setter i dag naturgrunnlaget under stort press. Klimaendringer forventes å bli en økende trussel mot naturmangfoldet i årene som kommer og vil påvirke norsk natur og mange virkninger av klimaendringer er allerede observert. Nedbygging, oppstykking og gjengroing av naturområder er i dag den viktigste grunnen til at mange naturtyper står i fare for å forsvinne. Konsekvensene er at naturen og landskapet endres: Færre og mindre inngrepsfrie naturområder fører til en reduksjon av store, sammenhengende naturområder, som er viktige for naturmangfold, landskapskvaliteter og -variasjon, naturopplevelse og klimatilpasning. Samtidig er utmarksforvaltningen et sammensatt felt, med flere aktører og ansvarsforhold og avveininger mellom ulike hensyn.

Disponering av arealer konkurreres om blant flere interessenter. Vindmølleparker, gondoler og fritidsboliger og skianlegg er blant områdene som har skapt store diskusjoner og interessekonflikter i det ganske land. Flere studier viser til at et grunnleggende problem er mangelfull koordinering mellom praktisering og utforming av det juridiske rammeverket.⁹

Det bygges mer enn seks tusen nye hytter i året, mange av dem i sårbare områder, og nye hyttefelt planlegges med kommunene som øverste beslutningsmyndighet. Det er nå mer enn 440 000 hytter og fritidsboliger i Norge¹⁰, og økning i antall er på 8,5% de siste 10 år. Samtidig som denne utviklingen kan gi verdiskapings- og sysselsettingseffekter lokalt er det økende uro over omfang og tempo på utbygging.

Den kanskje største utfordringen er at det ikke finnes en helhetlig nasjonal plan som gjør det mulig å se arealinngrep og utbygging av naturområder totalt sett. Noe også mediene har satt søkelys på den siste tiden. ¹¹

Grønn hyttebygging er et begrep som høres oftere, og handler blant annet om forhold som entreprenørenes kunnskap og kompetanse innen skånsomt anleggsarbeid, materialvalg og arkitektur. Grønn Fjellhageby er et eksempel på et prosjekt med mål om å få til bærekraftig og klimavennlig hytteutvikling.

Det er i reiselivets interesse å tilse at vårt fremste konkurransefortrinn, nemlig uberørt natur, forvaltes på en forsvarlig måte. Vestlandsforskning har på oppdrag fra NCE Tourism utarbeidet en rapport om verdsetting av urørt natur for reiselivet med utgangspunkt i kraftutbygging på Vestlandet¹². Rapporten viser at nedbygging av natur er særlig problematisk for reiselivsnæringen, fordi naturlandskapet utgjør kjernen i reiselivsproduktet. Vilkårene for rekreasjon, aktivitet og opplevelser, og med det attraktiviteten til reisemålet, kan derfor bli påvirket av nedbyggingen av norsk natur. Dette kan få uheldige konsekvenser for eksisterende eller framtidig inntektsgrunnlag for reiselivsnæringen. Metoder for prising av uberørt natur finnes, men reiselivsnæringen er fragmentert og har ikke en tydelig stemme i utbyggingssaker.

I Australia har man kartlagt den økonomiske, samfunnsmessige og ikoniske verdien av landets største reiselivsikon, Great Barrier reef¹³. Ved å fastsette en økonomisk verdi på en naturressurs som er viktig premiss for nasjonal identitet og verdiskaping, er det enklere å argumentere for hvilke tiltak som må til for å forvalte denne ressursen.

Erfaringene fra etablerte reisemål der de naturbaserte opplevelseskvalitetene er grunnlaget både for turisme, hyttebygging, bostedskvaliteter og friluftsliv, er at den kommunale planleggingen må ta et helhetlig grep om utviklingen. Dette er nødvendig for å sikre både gjesteopplevelser, miljø og lokalsamfunn. I tillegg kommer eventuelle verneperspektiv. Bruk av tydelige avgrensninger mellom områder er viktig for å skape forutsigbarhet og tydelige rammer. Manglende lokal enighet om arealer for nyetableringer i kjerneområdene kan skape press på kommersielle etableringer på mindre ønskelige arealer.

Reiselivet inngår som en viktig næring over det ganske land, noe som gjenspeiles i flere av Regjeringens strategier, blant annet i Distriktsmeldingen^14. To strategier som er under utvikling vil kunne få en sentral betydning for reiselivet, nemlig Strategi for næringsutvikling i fjell- og innlandet¹⁵ og Strategi for næringsutvikling langs kysten¹⁶. Formålet med strategiene er å fremme økt bærekraftig verdiskaping basert på områdenes ulike utfordringer og næringsgrunnlag. Digitalisering, kompetanse og kapasitetsbygging vil være sentrale innsatsområder.

For å fremme en bærekraftig utvikling over hele landet presenterer Regjeringen hvert fjerde år nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. For perioden 2019-2023 ligger FNs bærekraftsmål til grunn for denne planleggingen¹⁷. Målet er at Norge skal omstilles til et lavutslippssamfunn innen 2050. Premisser som ligger til grunn for utviklingen av reiselivet handler om å styrke verdiskapingen basert på landskaps-, natur- og kulturminneverdier samtidig som ressursene sikres for framtidige generasjoner. Mer spesifikt nevnes fortetting av eksisterende fritidsboligområder, unngå å etablere nye over skoggrensen og bevare større sammenhengende områder uten hyttebebyggelse i fjellområder med stort press på arealene. 

Den lokale og regionale forvaltningen står sentralt i dagens reiselivsutvikling. Både fylkeskommunene og kommunene er viktige regionale utviklingsaktører. Skal reiselivsnæringen vokse, må den hensyntas i lokale og regionale utviklingsprosesser. Kommunene har sentrale roller i utviklingen av en helhetlig reiselivsnæring; som produkteier, rammesetter, utviklingspartner og vertskap. Det handler om å ivareta kultur- og naturverdier i utviklingen av reiselivsprodukter og blant annet vurdere hvordan fellesgoder kan bli en ressurs for kommersielle goder. Den kommunale samfunns- og arealplanleggingen er en viktig arena for å se disse rollene i sammenheng.

Kommunen har ansvar for å finne gode løsninger for samfunnet som helhet gjennom sitt planleggingsarbeid, og å bidra til forutsigbare rammer for alle berørte aktører. Det forutsetter at reiselivet og andre næringer involveres tidlig i planleggingen. Da kan næringenes synspunkter og behov for nye arealer ivaretas og vurderes opp mot andre interesser. Ved å avklare lokalisering av reiselivsvirksomhet gjennom den overordnede planleggingen i kommunen kan man unngå konflikter med andre arealbruksinteresser, videreutvikle attraksjoner av stor betydning for reiselivet og legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling.

For at reiselivet skal kunne bidra positivt til lokalsamfunnet kreves det tilrettelegging og dimensjonering av teknisk infrastruktur og kommunale tjenester. En helhetlig overordnet planlegging bidrar også til å ivareta reiselivsrelaterte faktorer som verdifulle landskap, naturmangfold, friluftsliv og kulturmiljøer. Dette betinger samarbeid mellom aktørene lokalt, men også regionale og statlige aktører må bidra.

En studie gjort i forbindelse med arbeidet «KS om 5 år» viser at mange kommuner beskriver en kommunesektor i endring. Samfunnet oppleves som mer komplekst enn før. Forventningene til kommunen som tjenesteyter øker, samtidig som de økonomiske rammene blir strammere¹⁸. 

Plan- og bygningsloven er det viktigste verktøyet for kommunen som rammesetter. Innenfor den har kommunen ansvar for å drive samfunnsplanlegging og styre over sitt eget areal. I praksis er det nettopp denne loven som på mange måter er premissgivende når det gjelder reiselivets rammevilkår.

Plan- og bygningsloven gir et system for flernivåstyring der stat, fylkeskommune og kommune inngår¹⁹. Den etablerer et hierarki der

statlige organer står øverst, men i praksis er det kommunene som treffer det store flertallet av vedtak, slik at de øvrige nivåene må velge om og på hvilken måte de vil gripe inn. Plan- og bygningsforvaltningen har altså et sterkt lokalt element²⁰ med kommunen som den primære arealmyndigheten.²¹

Figur 4: Kommunens handlingsrom.  Modell hentet fra Nordland Fylkeskommune, veileder for besøksforvaltning. Link.

For å forstå reiselivets rammevilkår er det relevant å forstå hvordan Plan- og bygningsloven er koblet på ulike sektorlover. Selv om det ikke er rom for en utfyllende redegjørelse i dette kunnskapsgrunnlaget er det verdt å merke seg noen sentrale mekanismer som har betydning for handlingsrommet i forbindelse med eksempelvis besøksforvaltning, tilrettelegging og næringsutvikling.

Plan- og bygningsloven bygger på et hierarkisk styringsprinsipp, og har en klar forventing om at overordnede planer skal legges til grunn i den mer detaljerte planleggingen. Plansystemet etter plan- og bygningsloven forutsetter dermed at styring skal skje ovenfra og ned. Loven skal sikre at nasjonale hensyn blir ivaretatt i kommunal og regional planlegging.²²

Figuren illustrerer det hierarkiske styringsprinsippet i plan- og bygningsloven. Noe av hensikten med en vertikal struktur er nettopp å kunne vurdere sammenhengen mellom ulike lovers intensjon, sektorinteresser og ulike hensyn.

For at reiselivet skal kunne bidra positivt til lokalsamfunnet kreves det tilrettelegging og dimensjonering av teknisk infrastruktur og kommunale tjenester. En helhetlig overordnet planlegging bidrar også til å ivareta reiselivsrelaterte faktorer som verdifulle landskap, naturmangfold, friluftsliv og kulturmiljøer. Dette betinger samarbeid mellom aktørene lokalt, men også regionale og statlige aktører må bidra.

Mens plan- og bygningsloven er sektoroverstyrende og i utgangspunktet sektornøytral er sektorloven som utgangspunkt avgrenset til en mer eller mindre bestemt samfunns- eller arealinteresse. Lovene håndheves av forskjellige myndigheter på alle myndighetsnivåer, hvorav enkelte er underlagt politisk instruks fra sine respektive departementer. Dertil kommer at sektorlovene er vedtatt på ulike tidspunkter, hvor det var forskjellige oppfatninger knyttet til spørsmålet om hvor vide fullmakter sektormyndighetene skulle gis, samt hvordan koblingen til plansystemet skulle være.  

Flere utredninger viser til utfordringer med samordningen mellom PBL og de ulike sektorlovene. Blant annet går noen sentrale betenkninger ut på muligheten for tolkning og ulike praksiser pga uklare koblinger og formål; «bestemmelsene om regional planlegging er vagt utformet og at de ikke sikrer tilstrekkelig oppslutning om regionale planprosesser. Selv om andre myndigheter er forpliktet til å delta i regionale planprosesser, har kravet liten betydning for dem som velger å stå utenfor. Regionale strategier og planer er også i liten grad forpliktende for andre forvaltningsorganer og private aktører. Mangel på rettslige virkninger kan medføre at de regionale planprosessene mister mye av sin legitimitet og gjennomslagskraft i praksis.»²³

Figuren nedenfor illustrerer hvordan forholdet mellom reiselivsutvikling og planlegging etter plan- og bygningsloven varierer med ulike typer reisemål.

Fylkeskommunen har en rolle i å påse at ulike forvaltningsnivåer og sektormyndigheter samhandler for å utvikle og følge opp regionale strategier og prioriteringer. Regional plan er et egnet verktøy for å finne gode løsninger for regionen, blant annet innenfor arealbruk, samferdsel og kultur- og kulturminnevern. Regional plan kan brukes for å få til en felles strategisk satsing på reiseliv i regionen. Dette kan forsterke effekten av tiltak som utføres av den enkelte kommune eller på det enkelte sted.

Reiselivet er et system bestående av bla av verdikjeder, komplementære produkter og bruk av fellesgoder som eies av lokalsamfunnet. Bedriftene hver for seg og næringen under ett har et ansvar for å utvikle seg slik at de i størst mulig grad bidrar positivt til lokalsamfunnet, og samtidig minimerer de negative effektene av besøkende. Noe av kompleksiteten i stedlig reisemålsutvikling er møtet mellom helt ulike fagområder, blant annet innen bedriftsøkonomi, markedskunnskap, offentlig planlegging og samferdsel. Ulike behov og interesser kommer også fram hos innbyggere, eiendomsaktører, næringsaktører, interesseorganisasjoner og politikere. Det er en utbredt problemstilling at reiselivet og forvaltningen mangler kompetanse om hverandres fagfelt. Dette kompetansegapet forsøker en å minske i Nordland fylkeskommunes besøksforvaltningsprosjekt²⁴ (se også kunnskapsgrunnlag «Håndteringsevne»). Det bærende prinsippet for besøksforvaltning er å sette lokalsamfunnet først, og deretter se hvordan besøksnæringene kan bidra til den utviklingen stedet ønsker.

En vellykket stedsutvikling gjennom kommunens planprosesser betinger forpliktende samarbeid, involvering og engasjement. Med stadig mer komplekse samfunnsutfordringer, der de beste løsningene ligger hos flere, er dette i seg selv avgjørende for den gode samfunnsutviklingen. Dette beskrives også i Distriktssenteret hefte²⁵ om vellykket stedsutvikling.

Prinsippene ovenfor sammenfaller i stor grad med hva som også gjør et sted godt å besøke. Telemarksforskning har utviklet en attraksjonspyramide som de bruker for å illustrere sammenhengen mellom det å bo, skape utvikling i næringslivet og det å være et attraktivt sted å besøke. Deres forskning viser at det er en slik sammenheng og at den attraktiviteten som kan skapes gjennom å utvikle et sted som reise- og besøksmål også påvirker bo- og etableringslyst²⁶.

Figur 9 Attraktivitetspyramiden  (Kobro et al 2013 s. 20)

Fylkeskommunen har en rolle i å påse at ulike forvaltningsnivåer og sektormyndigheter samhandler for å utvikle og følge opp regionale strategier og prioriteringer. Regional plan er et egnet verktøy for å finne gode løsninger for regionen, blant annet innenfor arealbruk, samferdsel og kultur- og kulturminnevern. Regional plan kan brukes for å få til en felles strategisk satsing på reiseliv i regionen. Dette kan forsterke effekten av tiltak som utføres av den enkelte kommune eller på det enkelte sted.

Tilnærmingen stemmer også godt med heftet «Lokalsamfunn og reisemål».

Innenfor Merket for bærekraftig reisemål²⁷ stilles det også en rekke krav om involvering for å sikre at reiselivsutviklingen utvikler seg i takt med lokalsamfunnet, blant annet:

• Fordeling av ansvaret for utvikling ligger kollektivt hos destinasjonsledelsen, det vil si funksjonen og samarbeidet mellom flere aktører, som kommune og destinasjonsselskap
• Bærekraftig reiseliv skal være integrert i relevante planer og strategier regionalt og kommunalt (blant annet i form av politisk vedtak i kommunen)
• Reisemålet har en flerårig reisemålsstrategi som er tilpasset reisemålets størrelse og som er utviklet gjennom en åpen prosess.
• Det skal gjennomføres innbyggerundersøkelser der lokalbefolkningen inviteres til å gi innspill til reiselivsutviklingen. Mange reisemål arrangerer dessuten folkemøter underveis i prosessen der premisser for utviklingen legges og engasjement opprettholdes.
• Det stilles krav til at reiselivsnæringens øker bruken av lokale produkter og tjenester (inklusive mat/drikke).

I sum gir disse tiltakene kommunen og næringen et viktig kunnskapsgrunnlag for hvordan reiselivet kan være et middel til å gjøre lokalsamfunnet mer attraktivt og verdiskapende.

Kommuner med høyt turistbesøk kan ha langt høyere kostnader knyttet til ulike former for beredskap enn det befolkningstallet skulle tilsi, fordi turismen i perioder medfører en mangedobling av antallet personer som oppholder seg i kommunen. Transportøkonomisk institutt har på oppdrag fra KS utarbeidet en forstudie²⁸ som gir oversikt over kommunenes finansieringsbehov som følge av økt tilstrømming av turister. Forstudien offentliggjøres høsten 2021. Forstudien påpeker at mange norske kommuner har økonomiske og praktiske utfordringer med å utvikle turisme på en mer bærekraftig måte. I flere kommuner synes utgiftene forbundet med turisme å være større enn inntektene, blant annet fordi omfanget av besøkende ikke inngår i kriteriene for statlige overføringer til kommunene.

Prinsippene ovenfor sammenfaller i stor grad med hva som også gjør et sted godt å besøke. Telemarksforskning har utviklet en attraksjonspyramide som de bruker for å illustrere sammenhengen mellom det å bo, skape utvikling i næringslivet og det å være et attraktivt sted å besøke. Deres forskning viser at det er en slik sammenheng og at den attraktiviteten som kan skapes gjennom å utvikle et sted som reise- og besøksmål også påvirker bo- og etableringslyst²⁶.

Figur 9 Attraktivitetspyramiden  (Kobro et al 2013 s. 20)

Fylkeskommunen har en rolle i å påse at ulike forvaltningsnivåer og sektormyndigheter samhandler for å utvikle og følge opp regionale strategier og prioriteringer. Regional plan er et egnet verktøy for å finne gode løsninger for regionen, blant annet innenfor arealbruk, samferdsel og kultur- og kulturminnevern. Regional plan kan brukes for å få til en felles strategisk satsing på reiseliv i regionen. Dette kan forsterke effekten av tiltak som utføres av den enkelte kommune eller på det enkelte sted.

Tilnærmingen stemmer også godt med heftet «Lokalsamfunn og reisemål».

Innenfor Merket for bærekraftig reisemål²⁷ stilles det også en rekke krav om involvering for å sikre at reiselivsutviklingen utvikler seg i takt med lokalsamfunnet, blant annet:

• Fordeling av ansvaret for utvikling ligger kollektivt hos destinasjonsledelsen, det vil si funksjonen og samarbeidet mellom flere aktører, som kommune og destinasjonsselskap
• Bærekraftig reiseliv skal være integrert i relevante planer og strategier regionalt og kommunalt (blant annet i form av politisk vedtak i kommunen)
• Reisemålet har en flerårig reisemålsstrategi som er tilpasset reisemålets størrelse og som er utviklet gjennom en åpen prosess.
• Det skal gjennomføres innbyggerundersøkelser der lokalbefolkningen inviteres til å gi innspill til reiselivsutviklingen. Mange reisemål arrangerer dessuten folkemøter underveis i prosessen der premisser for utviklingen legges og engasjement opprettholdes.
• Det stilles krav til at reiselivsnæringens øker bruken av lokale produkter og tjenester (inklusive mat/drikke).

I sum gir disse tiltakene kommunen og næringen et viktig kunnskapsgrunnlag for hvordan reiselivet kan være et middel til å gjøre lokalsamfunnet mer attraktivt og verdiskapende.

Reiselivet har forutsetninger for å bidra til å nå FNs bærekraftsmål om bærekraftige byer og lokalsamfunn gjennom å skape attraktive lokalsamfunn, sysselsetting og verdiskaping over det ganske land. Dette betinger at det i lokale og regionale planer planlegges og dimensjoneres for besøkende som målgruppe, for på den måten å maksimere nytten og samtidig minimere de negative effektene av reiselivet. Sentrale problemstillinger for å øke håndteringskapasiteten er kompetanseheving både i forvaltning og reiseliv, samt løse fellesgodeutfordringer.