Bærekraft og grønn omstilling

Reiselivets ressursgrunnlag knytter seg nært til et nasjonalt og lokalt felleseie; naturen, kulturen, lokalsamfunn landet over, - og vår felles identitet. Med dette ressursgrunnlaget kan næringen utvikle, pakke, formidle og levere fantastiske opplevelser til gjester. Reiselivet er næringen med stor sysselsettingseffekt, en viktig næring for integrering, og den har en distribuert distriktsprofil med små og større virksomheter i hele landet.  

Samtidig er det også en næring som kan ha stor negativ effekt på felleseiet den lever av dersom den ikke styres og utvikles med ressursgrunnlagets premisser i bunn. Dette legger et helt særskilt og langsiktig ansvar på reiselivsnæringen. Ansvaret belyses under temaet bærekraft og grønn omstilling, og er lagt som en premiss i den nasjonale reiselivsstrategien.  

Reiselivet som “samfunnsnæring” har bred påvirkning på andre politikkområder, og næringen påvirkes gjennom en rekke ulike sektorpolitikker. Reiselivets samfunnsmessige rolle påvirker behovet for integrert og god planlegging, samhandling og måling. Rollen gjør det også særskilt viktig å se på de ytre begrensningene i ressursgrunnlaget med tanke på utvikling og vekst i næringen.  

Over hele landet foregår en grønn omstilling mot et smartere og mer bærekraftig samfunn. Omstillingen inkluderer alle næringer og både privat og offentlig sektor. Reiselivet er en tjenestenæring og en viktig sektor i en mer sirkulær økonomi med salg av tjenester fremfor produkter. Reiselivet inngår også i viktige leverandørkjeder hvor grønn innovasjon og bærekraftige forretningsmodeller vokser frem, for eksempel i samhandling med maritim sektor hvor elektrifisering av båter til bruk for turister øker i antall og synlighet. Men næringen utfordres også på flere temaer innen bærekraft og grønn omstilling, spesielt klima og lokal samhandling, og har gjennom sin fragmenterte struktur og noe usynlige tilværelse utfordringer knyttet til helhetlig styring og integrering i forvaltningen og de ulike politikkområder.  

Innspillene til reiselivsstrategien viser tydelig behovet og ønsket fra reiselivsnæringen og reiselivets økosystem om å styrke arbeidet rundt bærekraftige prioriteringer og løsninger. Innspillene viser nødvendigheten av å styrke bred koordinering og innsats i en grønn omstilling i næringen, og enigheten går på tvers av alle aktørene i reiselivets øko-system.  

Norge har sammen med alle andre medlemsland i FN sluttet seg til “the 2030 Agenda for Sustainable Development¹. 

2030-agendaen med de 17 bærekraftmålene er verdens felles plan for en bærekraftig utvikling. Agendaen utgjør dermed det politiske hovedsporet for å ta tak i vår tids største nasjonale, regionale og globale utfordringer. For å få til dette må alle bidra, og ikke minst må næringslivet sikre at både ressursuttak, produksjon og forbruk dreies i en bærekraftig retning.

2030-agendaen omfatter 17 hovedmål og 169 delmål. For måling av status og fremdrift har FN utviklet et indikatorsett for alle delmålene hvor 232 indikatorer skal vise utviklingen langs de globale målene. Målene og delmålene er universelle og involverer alle verdens land. De er integrerte, udelelige og balanserer dimensjonene miljø, samfunn og økonomi. Målene går på tvers av sektorer og er koblet til hverandre. Dette gjør det utfordrende å måle på et omforent vis, og gjør god samhandling og helhet i arbeidet helt nødvendig. Dette gjelder på alle nivå, globalt, nasjonalt, regionalt og lokalt, og i hele bredden av offentlig og privat virksomhet.

Regjeringen har gjennom «Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019-2023"² forutsatt at FNs 17 bærekraftmål skal danne grunnlaget for bærekraftig samfunnsutvikling i Norge. For å nå bærekraftmålene forventer regjeringen at offentlig innsats og virkemiddelbruk samordnes gjennom planlegging, at plansystemet blir et mer effektivt styringsverktøy for å nå bærekraftmålene, og at mobilisering av ulike aktører vektlegges.

Bærekraftmålene er også integrert og til stede i ulike prosjekt og som indikatorer og faglig grunnlag i sertifiseringer og styringssystemer for reiselivet. Mange bruker bærekraftmålene som grunnlag for strategisk retning og tiltak. I dag handler bærekraft og grønn omstilling om mer enn å redusere negative fotavtrykk. Det dreier seg også om å skape nye og bedre forretningsmuligheter, samt tydelig integrering av etiske, miljømessige og sosiale faktorer og mål i strategi, styrings- og kontrollsystemer.

I arbeidet opp mot IPPC (klimapanelet) illustrerte Stockholm Resilience Centre dette perspektivet i sin modell for bærekraftmålene³. Modellen viser en prioritering der jordens tålegrense (planetary boundaries) og samfunnets tålegrenser ikke kan overskrides uten at det får dramatiske følger for livet på jorda, inklusive menneskeheten. Modellen tydeliggjør at disse tålegrensene er selve grunnlaget og rammen for økonomisk virksomhet, og at målene er hierarkiske og ikke likestilte

Reiselivet må utvikles innenfor disse grensene. For reiselivet vil det handle om bedre integrering i pågående prosesser og mellom sektorer og samfunnsområder slik at utfordringer kan løses mer helhetlig. Et mer bærekraftig reiseliv forutsetter at reiselivet blir forstått, integrert og kan levere i hele sin bredde i samfunnsutviklingen samtidig som hele verdikjeden bidrar innenfor sitt handlingsrom og ansvarsområde.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det overordnede ansvaret for oppfølging av FNs bærekraftmål i Norge og våren 2021 legges en Handlingsplan for oppfølging av bærekraftmålene frem for Stortinget⁴. Regjeringen har en forventning til at all planlegging på kommunalt og regionalt nivå skal legge målene til grunn i planlegging de neste fire år⁵.

Riksrevisjonen har gjort en gjennomgang av Norges oppfølging av målene⁶. Denne viser at man nasjonalt på langt nær har klart å gi oppfølgingen nok tyngde, og det er nå ønske om en god plan for hvordan målene kan oppnås på tvers av forvaltningsstrukturer, politiske skillelinjer og i et koordinert samarbeid med organisasjoner, kommuner og næringsliv.

Også reiselivet omfattes av FNs overordnede mål. Dertil er også enkelte indikatorer og delmål utviklet for reiselivet spesifikt. UNWTO har kartlagt, evaluert og beskrevet sammenhengen mellom bærekraftmålene og reiselivet, og hvordan reiselivet i hele sin bredde vil spille en rolle i de fleste av målene. «As a sector that has interlinkages with virtually all other economic sectors, tourism produces profound and wide-ranging impacts across all dimensions of sustainable development”, UNWTO “Tourism and the GSGs – Journey to 2030” 2017. En egen portal har samlet erfaringer fra bærekraftarbeid rundt om i verden: TOURISM 4 SDGs | UNWTO .

Reiselivet karakteriseres av å være en nettverksøkonomi. Gjestenes opplevelse baserer summen av en rekke dimensjoner; lokalsamfunn, natur- og kulturressurser, møte mellom folk, foredling av lokale råvarer. Reiselivsnæringen bidrar til verdiskaping, sysselsetting og stedsutvikling.

Reiselivet er derfor helt avhengig av en bærekraftig utvikling, og kan selv være en sentral aktør i å oppnå bærekraftmålene. FNs bærekraftmål er integrert i ulike sertifiseringer og verktøy for miljø og bærekraftig utvikling både på bedrift, steds- og nasjonalt nivå, alle tiltak som er med på å styrke den nasjonale oppfølgingen av bærekraftmålene.

Indikatorbasert rapportering er en fundamental del av 2030-agendaen, og tilgang til etterprøvbar statistikk er en forutsetning for å kunne måle fremdrift over tid. I Norge er Statistisk Sentralbyrå (SSB) den sentrale myndigheten for utvikling, utarbeidelse og formidling av offisiell statistikk og er gitt et spesifikt ansvar for god tilrettelegging av data opp mot SDGene.

Den internasjonale forpliktende klimaavtalen som Norge inngikk i 2015 har som mål å stoppe klimaendringene og oppvarming av jordkloden ved 2,0 grader og fortrinnsvis at den ikke skal stige mer enn 1,5 grader før århundret er over. Norge har senere forsterket sine forpliktelser til å redusere utslippene av klimagasser med minst 50 prosent og opp mot 55 prosent innen 2030, sammenlignet med nivået i 1990⁷. Det langsiktige målet frem mot 2050 er klimanøytralitet, dvs balanse mellom utslipp og opptak.

Norges klimaforpliktelser skal operasjonaliseres i regjeringens klimaplan⁸. Et viktig prinsipp i regjeringens klimaplan, og som synliggjør koblingen til de andre dimensjonene i bærekraft, er at grønn omstilling skal skje, samtidig som man styrker velferden og øker verdiskapingen. «Verdiskaping er en forutsetning for, og ikke et hinder for å stoppe klimaendringene. Problemet er ikke vekst i velferd og verdiskaping, problemet er tap av natur og utslipp av klimagasser»⁹.

Norges klimaplan ble lagt frem januar 2021. I denne meldingen er det i tillegg til å ha målsetting om utslippsreduksjoner i et tiårsperspektiv, for første gang satt nasjonale utslippstak år for år. Målene sier noe om hva ikke-kvotepliktig næring kan slippe ut år for år. Det poengteres at det kan ta tid før nye regelverk som vil kreve større utslippskutt er på plass.

I Norge måles klimautslipp i flere sektorer, i kommuner og i bedrifter, og målingene inngår i offisiell rapportering og statistikk over nasjonale CO2-utslipp. For reiseliv som næring finnes ingen samlet og løpende måling og rapportering på CO2-utslipp. Lokale samlede utslipp rapporteres i økende grad gjennom målinger i den enkelte kommune eller fylkeskommune¹⁰ eller gjennom offisiell statistikk som er fordelt på næringer og sektorer som jordbruk, skogbruk og fiske, industri, bygg- og anlegg, transport med mer¹¹. Dette danner grunnlag for oversikt og målsetting av sektorens bidrag til utslippskutt.

Mer effektiv bruk av ressurser er sentralt for ny vekst og omstilling til en lavutslippsøkonomi. Utvikling mot en mer sirkulær økonomi vil kunne bidra både til grønn omstilling og økt konkurransekraft i etablerte virksomheter, samt å legge grunnlag for ny næringsvirksomhet og kunnskapsbaserte arbeidsplasser i hele landet.

Regjeringen har satt som mål om at «Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi som utnytter ressursene bedre», og vil våren 2021 legge en egen strategi for sirkulærøkonomi legges frem for Stortinget. I forarbeidet til strategien er ikke reiseliv vurdert som en næring hvor potensialet for sirkulærøkonomi er stort, men det vises til at tjenesteytende næringer har et vesentlig ressursforbruk, høy avfallsgenerering og betydelig verdiskaping. Samtidig tilskrives disse næringene et potensial for økt sirkularitet gjennom økt bevissthet og kunnskap om anskaffelser som fremmer et sirkulært forbruk og økt utsortering av avfall.

For reiselivet spesifikt kan tiltak for økt sirkularitet inkludere gode innkjøpsstrategier, gode løsninger for matsvinn, utleie av turutstyr, redusert avfall og økt gjenbruk. Økt sirkularitet er et av målene som stilles i EUs nye taksonomi (se punkt 2.6 under). Samhandling mellom næringer og virksomheter er sentralt på vegen mot en mer sirkulær økonomi¹².

EU er nå i sluttfase med innføring av sin nye taksonomi som angår alle økonomiske sektorer. Taksonomien er et klassifiseringssystem for bærekraft i regi av EU, og skal sikre enhetlige definisjoner på miljø, klima og bærekraft. Taksonomien vil få stor praktisk betydning for norsk næringsliv, og det er naturlig at også enkeltaktørene i reiselivet vil berøres selv om næringen foreløpig ikke er behandlet som en egen sektor. For å kunne anses som bærekraftig må en økonomisk aktivitet i henhold til taksonomien bidra til et eller flere av EUs miljømål: begrensning av klimaendringer, klimatilpasning, bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og marine ressurser, omstilling til en sirkulærøkonomi, avfallsforebygging og gjenvinning, forebygging og kontroll av forurensning, og beskyttelse av sunne økosystemer.

Konkret kan man forvente at “beviskravene” for en bærekraftig drift vil bli tydeligere, og gi klarere rammer for bruk av begreper. Teknologiutvikling og klimastrategier må plasseres i førersetet hos alle norske bedrifter som ønsker å være med på veien mot nullutslippssamfunnet. Taksonomien vil styre tilgang til kapital, både offentlig og privat, og det vil være vanskeligere å få finansiering til prosjekter som faller utenfor disse vilkårene.

I 2016 leverte Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft sin overordnede strategi for å fremme grønn konkurransekraft fram mot 2030 og lavutslippssamfunnet i 2050. Utvalgets mandat var å utrede internasjonale og nasjonale rammebetingelser, utfordringer og muligheter, og foreslå tiltak for styrking og videreutvikling av grønn konkurransekraft i norsk næringsliv.

Rapporten ga forslag til en nasjonal strategi for hvordan Norge kan redusere klimagassutslippene samtidig som man opprettholder høy verdiskaping og sysselsetting. Utvalgets arbeid ble fulgt opp med en rekke veikart for grønn omstilling innenfor sektorer og bransjer¹³. Reiselivet leverte et felles veikart «Mot et bærekraftig reiseliv» i 2017, og sentrale aktører i reiselivet samlet seg om målet om “high yield – low impact”, som en ønsket premiss for reiselivsutviklingen.        

Mange av innspillene peker på behovet for styrking av samhandling og klargjøring av rollene mellom reiselivsnæringen og kommunen først og fremst, men også mellom reiseliv og tilstøtende næringer og andre interessenter, som sivilsamfunn og frivillig sektor. Destinasjonsledelsen er brukt som betegnelse på samlingen av disse aktørene. Ansvaret er i dag splittet opp og reiselivet som næring kan ha stor positiv påvirkning på lokalsamfunn og lokal økonomi gjennom bidrag til lokalsamfunnsgoder, sysselsetting, skatter og avgifter, men har ofte liten innflytelse og manglende integrering i lokale planer. Samtidig har tilreisende gjester og deltidsinnbyggere (fritidsboligeiere) stor innvirkning på dagliglivet til lokalbefolkning, og reiselivsnæringen har lokalt stor synlighet og store ringvirkninger i sekundære og tertiære næringer¹⁴. Derfor er det også påpekt behov for god besøksforvaltning i form av tett samspill mellom de lokale offentlige myndigheter og reiselivet, da reiselivets behov for tilrettelegging er så tett på den lokale planlegging. Mange kommuner inkluderer reiselivsutvikling i sin kommuneplan og/eller i kommunedelplaner, hvor disse fremkommer gjennom en åpen og inkluderende prosess, og hvor planene hensyntar tilreisende som en målgruppe. Det stilles imidlertid ikke krav til den kommunale planlegging om dette, selv ikke for kommuner hvor reiselivet er en betydelig næring.

Likeledes er innbyggeres tilfredshet og “aksept” i forhold til reiselivsutviklingen helt sentral. De nasjonale innbyggerundersøkelsene kartlegger befolkningens tilfredshet med reiselivsutviklingen, og gir viktige signaler om utviklingen¹⁵. Symbiosen mellom reiseliv og lokalbefolkning og -samfunn er betinget av god turiststyring og ledelse av utviklingen.  

I et mer bærekraftig reiseliv forventes det at reiselivsutvikling skjer med god lokal styring og helhet, og i en retning som er positiv for innbyggere og lokalsamfunn.

Overnatting leveres i stor grad av kommersielle bedrifter som hoteller, campingplasser, hyttegrender, vandrerhjem og lignende. Hotellene står for to av tre kommersielle overnattinger i Norge. I slutten av 2020 var det 856 hoteller i Norge. Samtidig har hotellkjedene Choice, Scandic, Thon og Residor blitt stadig mer dominerende i overnattings- og konferansemarkedene, særlig i byområdene og tilknytning til de store flyplassene. Utviklingen med større enheter og en mer konsolidert hotellbransje har gjort det enklere å standardisere hotellproduktet og utnytte stordriftsfordeler, samtidig som hotellbransjen har blitt mer differensiert med flere bedrifter i både luksussegmentet, men også lavprissegmentet.

Noen tradisjonsrike hoteller tilbyr opplevelser knyttet til historie, mat og vertskap. Flere nye hotellkonsepter tar også utgangspunkt i at overnattingen skal være en opplevelse i seg selv. Slike overnattingsbedrifter tiltrekker seg ofte et betalingsvillig marked som legger vekt på at alle delene av reisen skal være en opplevelse.

Parallelt har etterspørselen etter unike overnattingsopplevelser økt fra både inn- og utland. Landsskapshoteller, ishoteller, tretopphytter, domer og andre tematiske overnattingssteder har blitt utviklet og har blitt svært godt mottatt i markedet.

Campingnæringen har også hatt en rivende utvikling de siste årene og mange har beveget seg over i retning glamping og resort med aktiviteter og overnatting.

I tillegg kommer ikke-kommersielle overnattinger, som bruk av private hytter og hos venner og familie. Nordmenn elsker å være på hytta og i 2020 var det registrert 437.833 hytter og andre fritidsboliger i Norge. Samtidig har hyttene blitt større og med mer komfort. I 1983 var gjennomsnittlig bruksareal 62,2 m2, i 2019 var det økt til 96,2 m2. Ifølge Prognosesenteret (2021) ble det tinglyst 14.725 fritidsboliger i 2020, en økning på 26 prosent enn i 2019. Gjennomsnittsprisen var i overkant av 2,3 millioner kroner. Verdiene som skapes i dag er i stor grad basert på selve utbyggingen og de godene som følger i umiddelbar nærhet til dette, men også av økt etterspørsel etter varer og tjenester gjennom bruken.

Servering leveres av restauranter, kafeer, gatekjøkken, bakerier med servering, catering i tillegg til utesteder som barer og puber. Serveringsnæringen er svært mangfoldig og består av nesten 8800 bedrifter. Størsteparten er rettet inn mot et lokalt og regionalt marked. Dette viser hvor viktig reiselivet er for lokalsamfunnene. I tillegg er det de siste årene har det blitt utviklet flere serveringssteder med konsepter og mattilbud som i seg selv har blitt «reason to go».

Transport innenfor reiseliv omfatter frakt av passasjerer med tog, bane, båt, buss, bil eller fly. De store aktørene her er Vy, SVJ, GoAhead, Fjord1, Hurtigruten, SAS, Norwegian og Widerøe. Transportbedriftenes produkter avgjør i stor grad hvor tilgjengelige andre reiselivsprodukter er. De spiller dermed en nøkkelrolle for næringens samlede konkurransekraft. Transportbedriftene er ofte lokalisert et annet sted enn der kundene er, i motsetning til bedriftene innenfor opplevelser, overnatting og servering. Sammenlignet med resten av reiselivet er transportbedriftene få med 1548 bedrifter. De er imidlertid kapitalintensive og blant de største i næringen.

Cruisetrafikken skiller seg fra den landbaserte reiselivstrafikken ved at gjestene kommer sjøveien og i liten/mindre grad benytter seg av landbasert overnatting. Utover dette benytter cruise seg av mange av de samme tilbudene som øvrige turister. Cruisenæringen er blitt en større del av norsk reiseliv siden årtusenskiftet og involverer et stort spekter av aktører fra ulike deler av norsk næringsliv som lostjenester, havner, skips- og utfluktsagenter, destinasjonsselskaper, opplevelsesbedrifter, aktivitetsbedrifter, kulturbedrifter og ikke minst annen næring som transport, handel, overnatting og guidetjenester I dag ligger Norge sin andel av internasjonal cruiseturisme på rundt tre prosent og den kryper stadig oppover. Cruise til Norge utgjør ca. 3% av det internasjonale cruisemarkedet, mens Norges andel av verdens turisme for øvrig ligger på 0,4 prosent[1].  Dette gjør at Norges internasjonale markedsandel på cruise er betydelig høyere enn for andre former av turisme. Allikevel står cruise for en liten del av all ferietrafikk til Norge. I 2019 var det 944 994 cruisepassasjerer, noe som er en økning på 11 prosent fra 2018.  Ifølge Cruise Norway (2020) var det 2262 cruiseanløp i norske havner.  Teller man samme gjest i alle havner utgjør cruisepassasjerene 3,7 millioner dagsbesøkende til norske havner.[2]

Opplevelser tilbys av aktører som fornøyelses- og temaparker, guider i natur og by, ulike museer, historiske bygninger og severdigheter, botaniske og zoologiske hager, festivaler, taubaner og skiheisanlegg. Det er registrert 2786 bedrifter innen kategorien og antallet er stadig økende.

Formidling leveres av aktører som reisebyråer, turistkontorer, reisearrangørvirksomhet og reiseledere. Hovedtyngden av formidlingstjenestene er rettet mot nordmenns ferier i utlandet, men det er også blitt bygd opp en vital incomingbransje i Norge. Det er registrert 2246 formidlingsbedrifter i Norge, de fleste er små bedrifter med under 10 ansatte.

Klimautslipp og klimaendringer er det globale reiselivets store utfordring og dilemma; reiseliv har ingen eksistens som en konkurransedyktig næring uten transport av varer og gjester, og utvikling, pakking og salg av opplevelser som møter folks ønske om å besøke andre steder enn der de bor, samtidig som deler av denne aktiviteten medfører store utslipp.

Reiselivet har klimaforpliktelser på linje med andre næringer og er en viktig aktør i å bidra til å løse både lokale og globale utfordringer. Men målene ligger ikke for reiselivet som samlet næring, men for den enkelte bransje som til sammen utgjør næringen. Reiselivets bransjer har egne spesifikke mål, og reguleringen av deres kutt må foretas innenfor hver bransje, for eksempel transport, servering og overnatting. Også fylkeskommune og kommune kan bidra gjennom sitt ansvar for transportplanlegging, formulert gjennom Statlige planretningslinjer^16.

Reiselivets samlede klimautslipp har både indirekte utslipp gjennom verdi- og leverandørkjede - direkte utslipp fra aktørene i reiselivet – og indirekte utslipp knyttet til turisten.

NHO Reiseliv så på fordelingen av utslipp fra den samlede reiselivssektoren i 2019 og fant at reiselivssektoren hadde følgende utslippsfordeling:

De ulike bransjene i reiselivssektoren belyser og håndterer sine utfordringer gjennom ulike satsinger;

Et av disse er serverings- og matbransjen, en viktig bransje for og i reiselivet. Utvikling av lokalmat brukt i reiselivet er i vekst, noe som er positivt både med tanke på lokal sysselsetting, verdiskaping og transportutslipp. En av utfordringene i denne bransjen er matsvinn, og FN har estimert at ca. 1/3 av all mat som produseres i verden ikke blir spist. Dette er et alvorlig miljøproblem da matproduksjon opptar 37% av verdens landarealer, 70% av ferskvannet og 24% av de globale klimagassutslipp, - i tillegg til å være et etisk problem¹⁷. En storstilt satsing gjennom 4 år har gitt resultater: over 2500 serveringssteder er deltakende i satsingen som har oppnådd en matsvinnreduksjon på 15 prosent, eller 390 tonn innen utgangen av prosjektet. Dette tilsvarer 24 millioner kroner og 1400 tonn CO2 ekvivalenter. Regjeringen har inngått en bransjeavtale med matbransjen der målet er 50% kutt i matsvinn innen 2030¹⁸.

Overnattingsbransjen med hoteller og overnattingssteder hvor turisten bor, har klimaavtrykk i hele sin verdikjede både knyttet til bygg og til forbruk. 40 % av energiforbruket her i landet kobles til drift av bygg¹⁹. og det er klart at nye teknologier må utvikles og tas i bruk for at bygg skal kunne tilpasse seg krav om lav- og nullutslipp. Krav i miljøsertifiseringer av typen BREEAM – der både klimaregnskap og bedre målemetoder for materialberegning kan inngå – har vært en viktig driver for å øke miljøprestasjonen til bygg til mer enn energi. I reiselivet er det økende interesse for å ta i bruk bygg som tilfredsstiller disse strenge kravene, og reiselivet er slik en viktig kunde og pådriver på innovasjoner innenfor bygg.

Sjøtransport står for en stor del av utslippene i reiselivssektoren. Figuren over viser at cruise og passasjerskip står for mer enn 30% av de samlede utslipp. Cruise skaper næringsgrunnlag i byer og tettsteder langs kysten, men skaper også debatt. Norge hadde besøk av i underkant av 100 cruiseskip fordelt på ca. 40 rederi sommeren 2019. Til sammen hadde disse over 400 cruisereiser, langs hele norskekysten. Det største skipet med kapasitet til å ta med rundt 4 500 passasjerer og et mannskap på 1 500. Cruiseskipene blir større og flere. Når det kommer mange skip og besøkende samtidig skaper det trengsel, forurensing og spenninger i mange lokalsamfunn langs kysten. Utslippene forbundet med cruise er betydelige, og utslipp pr cruiseturist pr dag med opphold i Norge øker langt mer enn utslipp pr dag for den landbaserte turisten. Mange undersøkelser har dokumentert at cruiseturistene bruker mindre penger lokalt enn andre typer turister. Cruisenæringen på sin side rapporterer om økt betalingsvilje og etterspørsel fra alle deler av markedet.

Regjeringens Handlingsplan for grønn skipsfart 2019 har ambisjoner både på kort og lang sikt og har allerede innført strengere restriksjoner på utslipp i verdensarvfjorder fra 2026²⁰. Og Regjeringens mål om fossilfri kollektivtrafikk innen 2025 innbefatter hurtigbåter og ferjer²¹.

Samtidig foregår en elektrifisering av mindre båter og vanntransport i kommersiell bruk, til turister. De elektriske turistbåtene Brim Explorer²² og Future of the Fjords²³ er eksempler på innovasjoner som kobler nullutslipp, design og opplevelser på en ny måte. 

Flyreiser utgjør alene den største delen av klimautslipp fra turister. Globalt står transporten til/fra reisemålet for rundt 75% av reiselivets samlede utslipp, hvorav fly alene står for rundt 40%. UNWTO, i samarbeid med ITF la i desember 2019 frem nye tall i en rapport hvor fremtidige turisttall ble koblet til utslippsdata, slik at fremtidige CO2-utslipp kunne beregnes. Beregningene er også nå entydige, og forventet turistvekst er langt høyere enn teknologiutviklingens bidrag til reduksjon i klimautslipp. ²⁴

Norge er geografisk i utkanten av Europa, med betydelige reiseavstander også innenlands. Luftfarten er innad i EU/EØS-området inkludert i EUs kvotehandelssystem²⁵ mens flytrafikk inn og ut av EU/EØS-området i dag kun er gjenstand for krav om utslippsstandarder fastsatt av ICAO, og det er ingen miljøavgifter eller andre miljøreguleringer av denne trafikken. Fra 2021 kan imidlertid luftfarten frivillig koble seg til CORSIA-avtalen²⁶ som målsetter og regulerer utslippskutt i internasjonal flytrafikk.

Flybransjens egne klimakutt er det myndighetenes ansvar å regulere og bransjens ansvar å følge opp. Men reiselivet har stor påvirkning gjennom valg av klimavennlige segmenter og marked, og ved å stimulere gjester til valg av klimavennlige transportmåter og eventuell klimakompensering. Her kan reiselivsaktørene påvirke, men er ikke alene om å skape løsningene.  Reiselivet kan tilby incentiver for besøkende som benytter offentlig transport, og slik stimulere til god klimavennlige valg. Det må også være enkelt og “sømløst” å planlegge og gjennomføre reiser basert på offentlig transport og klimavennlige tilrettelagte transportløsninger, som elektriske biler tilgjengelig fra togstasjoner, sykkelutleie og “helt frem” transport fra offentlig holdeplass/stasjon til hytte. Tilreisende må vises i samferdselspolitikken på alle nivå. Både i nasjonale, regionale og lokale samferdselstiltak er det behov for å involvere reiselivsnæringen og tilrettelegge for klimavennlig transport også for turister.

Store deler av Norges klimagassutslipp kommer fra aktiviteter der kommunene sitter med viktige virkemidler. Flere utredninger, som Klimakur 2030²⁷, har pekt på hvordan kommunene kan bidra til å kutte utslipp lokalt – innenfor transport, avfall, bygg og andre sektorer. Kommunene har et stort ansvar for å redusere egne klimagassutslipp. De er gjennom statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning bedt om å bidra til å redusere klimagassutslippene, og så ette seg ambisiøse mål^28. Klimaendringenes lokale karakter plasserer også kommunene i førstelinja i møte med konsekvensene av klimaendringene.

Reiselivet må med når kommunen planlegger og gjennomfører tiltak, for eksempel vil mulighetene for bedre kobling av tilreisende mht lokale transportmuligheter og offentlig tilgjengelig transport også gjøre reiselivet mer klimavennlig. Se eks Grønn tur under kunnskapsgrunnlag Handtering. Samhandlingen med andre sektorer for å finne klimavennlige løsninger hvor reiselivet deltar i verdikjeden for elektrifisering både med bidrag i en distribuert ladeinfrastruktur, og som bruker av for eksempel elektrisk maritim teknologi, gjør reiselivet til en viktig bidragsyter til Regjeringens klimamål.

I et bærekraftig reiseliv forventes det at klima adresseres hos de enkelte bransjer i reiselivet, på reisemål, regionalt og nasjonalt og at det offentlige bidrar til å koble reiselivet til klimavennlige og fremtidige løsninger.

Det er mange ulike brukerinteresser av norsk natur, hvorav reiselivet er en og hvor interessene kan divergere. Oppmerksomheten rundt nedbygging av natur, uheldig naturbruk og slitasje er blant annet knyttet til økt utbyggingstakt, stigende antall turister som bruker naturen og svak og/eller manglende styring.

Samlet belastning er stor, og presset på naturen er økende. Reiselivets merkevare bygger på urørt og vakker natur, og har interesse av å bevare denne fra ytterlige naturinngrep. Men reiselivsinteresser bidrar også vesentlig til nedbygging og tap av naturmangfold og urørt natur²⁹, og kan være på kollisjonskurs med lokale interesser.   

Det bygges mer enn seks tusen nye hytter i året, mange av dem i sårbare områder, og nye hyttefelt planlegges med kommunene som øverste beslutningsmyndighet. Det er nå mer enn 440 000 hytter og fritidsboliger i Norge³⁰, og økning i antall er på 8,5% de siste 10 år. Samtidig som denne utviklingen kan gi verdiskapings- og sysselsettingseffekter lokalt er det økende uro over omfang og tempo på utbygging.

Generelt etterspørres en sterkere nasjonal koordinering og felles rammebetingelser når det kommer til nedbygging av urørt natur som vindmøller, hytter, veier mm. Dette berøres i de nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019 – 2013 ³¹, men innspillene viser at dette fremdeles er et område som bør gjennomgås og tydeliggjøres.

I tillegg forventes det at et bedre system for prissetting av økosystemtjenester må bidra til høyere prioritering av naturinteresser der disse står opp mot næringsinteresser. I 2015 la regjeringa fram Norsk handlingsplan for naturmangfold³². Stortingsmeldinga slår fast at vi skal “sikre en bærekraftig bruk av norske økosystem, slik at vi ikke mister økosystemtjenestene naturen gir oss. Samtidig skal vi ta vare på de artene og naturtypene som er trua og sikre at et representativt utvalg av norsk natur vært tatt vare på for framtidige generasjoner”. En strategi er å se på måter å sette en pris på økosystemtjenestene slik at man bedre hensyntar verdi og ringvirkninger av urørt natur opp mot næringsinteresser.

I et bærekraftig reiseliv forventes det at naturforvaltningen og naturressursene står sterkt. Håndteringsevne er derfor satt som en av fire strategiske retninger i reiselivsstrategien

Ved inngangen til 2021 er det tydelig at forståelsen av bærekraftarbeid i reiselivet er forsterket og på et helt annet nivå enn for noen år tilbake. Det er langt høyere forventninger til en bærekraftig forretningspraksis i 2021 og kunnskapen blant gjestene øker³³. Å henge opp et håndkle på hotellrommet eller ta trappen i stedet for heisen er kanskje viktig, men langt fra nok. Gjestene forventer en ansvarlig forretningspraksis og i økende grad forventer de bevis på at virksomheter og reisemål faktisk kan vise sine bærekraftige valg og at de gjennom disse bidrar til god samfunnsutvikling. Den bevisste gjesten³⁴. tar bærekraftig praksis som en selvfølge og reagerer først den dagen dette ikke er ivaretatt. Årets nyord i 2019 var “flyskam”, og viste at forbrukerne setter måten de reiser på høyere på agendaen. Målinger Innovasjon Norge gjør i ulike markeder³⁵ viste at endring av transportmåter er det valget som kommer høyest på listen over endringer man gjør av bekymring for miljø/klima. Under pandemien kan det synes som trenden er styrket, noe som bekreftes gjennom flere forbruker- og turistundersøkelser³⁶. Formidling av virksomhetens verdivalg og tiltak for gjestenes trygghet post-corona kan bli en sentral del av reiselivets profilering, når denne igjen blir relevant.

Vektlegging av markeder som kan gi høy lokal verdiskaping og de mest klimavennlige gjestene forutsetter tilgjengelig kunnskap og målesystemer som kan benyttes. Innovasjon Norges to kalkulatorer “Forbrukskalkulatoren” og “Utslippskalkulatoren - CO2rism” kan benyttes for å sikre at man kan målsette og måle potensielt forbruk og potensielle utslipp fra ønskede marked og gjestegrupper.

Norge har posisjon, merkevare og styrke til å løfte seg som et reisemål med tydelig prioritering av bærekraft. Koordinert merkevarebygging tuftet på bærekraft krever samordning og koordinering i hele “økosystemet”, og både i utvikling og formidling.

Politikken, virkemidlene og næringens grønne omstilling må være både ambisiøs og etterrettelig for at retningen skal kunne bidra bredt i arbeidet med FNs bærekraftmål, og tiltrekke de rette gjestene som vektlegger dette.

For enkeltvirksomheters engasjement er bruk av sertifiseringer og miljøstyringssystem som går lenger enn de krav som myndighetene stiller til miljø- og klimatiltak godt utbredt. Norge har høy andel av reiselivsbedrifter som har tatt et aktivt valg for sertifisering, noe som kan gi virksomheten fordeler i form av synlighet og deltakelse i finansiering, konkurranser og anbud. I Norge, og især i de større byene med stor grad av kjedehoteller er opp til 85% av hoteller er sertifisert (GDS index)37 etter et offisielt miljøstyringssystem eller en miljøsertifisering. Reiselivet har vært tidlig ute med å ta i bruk sertifiseringer som verktøy for strukturert miljøarbeid, og andelen forventes å øke da pandemien har gitt mulighet til å jobbe strategisk med denne delen av virksomheten samtidig som markedene viser tydelige forventninger til en bærekraftig praksis på reisen. 

Grafen under viser hvordan konsumet fordeler seg mellom norske- og utenlandske turister. 

På lokalsamfunnsnivå er tiltak og planlegging gjennom merkeordningen Bærekraftig reisemål etablert som en arbeidsmodell og standard for et langsiktige bærekraftarbeid rundt reiselivet. I dette inngår strategisk planlegging og en handlingsplan for økt bærekraft samt implementering av tiltak, innsamling av data, og dokumentasjon gjennom konkrete målinger som går over tid. I Norge er nå nærmere 50 lokale reisemål involvert i ordningen, hos enkelte har arbeidet pågått i nærmere 10 år. Programmet har en portal hvor mer enn 100 reisemålsindikatorer dokumenteres, og hvor det tilbys verktøy som understøtter satsingen. Merkeordningen videreutvikles stadig og standarden for ordningen revideres hvert 4.år og reisemålene må sertifiseres på nytt hvert 3.år.    

Også fra kommunenes side styrkes målinger og indikatorer for kartlegging av måloppnåelse rundt bærekraftmålene. Norske kommuner, fylkeskommuner, organisasjoner og bedrifter har innledet samarbeid med 16 FN-organisasjoner, under paraplyen United for Smart Sustainable Cities (U4SSC)³⁸ om smart bærekraftig utvikling av byer og lokalsamfunn. Arbeidet er forankret i KS og utvikles i samarbeid med FN, og sentralt står måling og monitorering av kommunens og fylkeskommunenes egen virksomhet. Satsingen er etablert som et nasjonalt prosjekt - Bærekraftsløftet^39. Et fylke, Møre og Romsdal, har allerede gjennomført målinger i alle sine kommuner. Målet med prosjektet er å innarbeide bærekraftmålene gjennom god kartlegging og måling, bidra til bærekraftig verdiskaping nasjonalt samtidig som det er et ønske at resultater og løsninger kan utveksles med byer og lokalsamfunn i hele verden for felles kunnskapsbygging og løsninger.

Nasjonalt er det kommunal- og moderniseringsdepartementet som har ansvar for arbeidet med FNs bærekraftsmål selv om mange departementer, organisasjoner og aktører både i offentlig og privat virksomhet bidrar. SSB har ansvar for den nasjonale monitoreringen av oppnåelse på bærekraftmålene, og er kilden til internasjonal rapportering. I tillegg finnes nasjonale indikatorer og målinger som gir nyttig innsikt i utviklingen på en rekke områder med relevans for reiselivet⁴⁰.

Det er mange ulike brukerinteresser av norsk natur, hvorav reiselivet er en og hvor interessene kan divergere. Oppmerksomheten rundt nedbygging av natur, uheldig naturbruk og slitasje er blant annet knyttet til økt utbyggingstakt, stigende antall turister som bruker naturen og svak og/eller manglende styring.

Samlet belastning er stor, og presset på naturen er økende. Reiselivets merkevare bygger på urørt og vakker natur, og har interesse av å bevare denne fra ytterlige naturinngrep. Men reiselivsinteresser bidrar også vesentlig til nedbygging og tap av naturmangfold og urørt natur²⁹, og kan være på kollisjonskurs med lokale interesser.   

Det bygges mer enn seks tusen nye hytter i året, mange av dem i sårbare områder, og nye hyttefelt planlegges med kommunene som øverste beslutningsmyndighet. Det er nå mer enn 440 000 hytter og fritidsboliger i Norge³⁰, og økning i antall er på 8,5% de siste 10 år. Samtidig som denne utviklingen kan gi verdiskapings- og sysselsettingseffekter lokalt er det økende uro over omfang og tempo på utbygging.

Generelt etterspørres en sterkere nasjonal koordinering og felles rammebetingelser når det kommer til nedbygging av urørt natur som vindmøller, hytter, veier mm. Dette berøres i de nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019 – 2013 ³¹, men innspillene viser at dette fremdeles er et område som bør gjennomgås og tydeliggjøres.

I tillegg forventes det at et bedre system for prissetting av økosystemtjenester må bidra til høyere prioritering av naturinteresser der disse står opp mot næringsinteresser. I 2015 la regjeringa fram Norsk handlingsplan for naturmangfold³². Stortingsmeldinga slår fast at vi skal “sikre en bærekraftig bruk av norske økosystem, slik at vi ikke mister økosystemtjenestene naturen gir oss. Samtidig skal vi ta vare på de artene og naturtypene som er trua og sikre at et representativt utvalg av norsk natur vært tatt vare på for framtidige generasjoner”. En strategi er å se på måter å sette en pris på økosystemtjenestene slik at man bedre hensyntar verdi og ringvirkninger av urørt natur opp mot næringsinteresser.

I et bærekraftig reiseliv forventes det at naturforvaltningen og naturressursene står sterkt. Håndteringsevne er derfor satt som en av fire strategiske retninger i reiselivsstrategien